|
Hun vinket lykkelig når hun så deg
Du så at hun ville både le og hoppe av glede. Du visste godt med deg selv at du ville akkurat det du også. Men du var for kul, som de sa. For kald. Nei, det var du ikke. Du så fort i bakken når du ufrivillig smilte og fniste litt, over at du hadde sett henne før hun så deg, og at du hadde sett hvordan hun trippet, og smådanset for seg selv. Hvor utrolig glad hun allerede virket.
Det var du som gikk.
Hun sto i ro. Kald på sin måte, sa de. Du forsto hva de mente, men det var noe som var veldig vanskelig å sette ord på. Men du forsto dem. Halvveis.
Du var snart fremme nå. Tenkte et øyeblikk en tanke om at du var redd for å ukontrollert klemme henne helt i stykker. Du fikk små frysninger ved tanken på henne i armene dine. Ville bare smile litt, men med en gang det nærmet seg munnen, slo det om til å bli et adskillig større et enn planlagt. Faen heller.
Hun sa hei, og kastet seg rundt halsen din.
Du kjente leppene hennes i et vidunderlig smil mot halsen din, hørte gleden i sukket hennes, mens du klemte henne godt. Lenge. Om hun bare visste hva hun gjorde med deg. Hva du følte med en gang hun var borte. Hva hun var.
Om hun bare visste.
Du kniste, og hun hørte det. Du lot det ikke bety noe. Du slapp henne rolig.
Så sto hun der. Et halvt hode ned. Romeo, hvisket hun rolig. Og kysset deg.
Hjernen din ble blåst vekk på stedet.
Og du var ikke iskald. Du var varm.
Sol.
|
